Tag Archives: bøker

Helvetes bra av Karin Fossum

Karin Fossums Helvetesilden, som jeg endelig fikk byttet og lest i sin helhet, etter at den første boka manglet 16 sider, omtalt både i Dagbladet og Drammens Tidende, fortjener et jubelrop.
Karin Fossum er en gudebenådet forteller. Hennes språk er uten lettvintheter. Det er presist, varlig, direkte, aktivt og godt. Hun skriver drivende. Samtidig finner du ikke briljante formuleringer og snurrendreiende setninger du tenker at du virkelig skal slå om deg med og sminke deg med. Hennes fortellerstemme står aldri i veien for innholdet.
Anmeldere i Dagbladet og BT er ikke himmelfallende begeistret. Mer skryt får Fossum i Aftenposten. Terningen triller uansett til fem. Enkelte anmeldere gir terningkast seks.
En fyldig omtale av boka blir lett litt i overkant. Da kan du i og for seg heller lese enkelte av anmeldelsene du finner lenket opp overfor, men ikke nøl med å lese boken.
Helvetesilden er briljant. Åpningen sitter perfekt. Historien er tidsaktuell. Den tar opp i seg forhold du kanskje har observert og selv både snakket om og reflektert over. Fossum fletter to ulike småfamilier perfekt sammen i et blodig drama du får rett i fleisen allerede i anslaget. Absolutt litt annerledes og perfekt i påsken.

Reklamer

Skuffet av legenden Leif GWs Profitørene

20140327-210313.jpg

Leif GW Persson er merittert forfatter, kriminolog, professor og Sveriges ledende politiekspert.
Mannen er som en levende legende. Han har en rekke bokutgivelser på samvittigheten, og han har skrevet, riktignok sammen med en kanskje enda større levende legende, i alle fall enda mer kjent svenske, i alle fall her i Norge, Jan Guillou, den populære tv-serien Anna Holt, i 1996.
Av en heller uforklarlig grunn har GW-bøkene gått under min radar. Det kan selvsagt ha mange ulike forklaringer, men egentlig skjønner jeg ikke helt hvordan det har skjedd.
Forventningene mine var i alle fall store da jeg gikk løs på den gjenopptrykte boken Profitørene.
Anmelderne liker den. Den markedsføres ikke som krim, men som en politiroman, og den bygger på et ekstremt stort og grundig arbeid.
Politiprofessoren har lest tusenvis av etterforskningssider. Han har intervjuet etterforskerne. Han har lest dommer fra varetekstfengslinger. Han har gått opp alle stier, kroker og spor i etterforskernes materiell.
Profitørene, som utkom allerede i 1979 er retro, detaljert, oppramsende, grundig og solid, men den er også forholdsvis kjedelig. Overlesset med detaljer, underernært på gode og tette personkarakteristikker og uten tilstrekkelig innlevelse.
Resultatet blir, i alle for meg, en slags lærebok for politistudenter som er allmenngjort. Resultatet blir egentlig en kjedelig bok. Greit nok, men merkelig, tenker jeg, at anmelderne faktisk slår om seg med terningkast fem og seks.
Vil du ha retrokrim, vil du ha realisme og grundighet, om hverdagskriminalitet, selv om vi altså snakker drap og ikke sykkeltyverier, så er det en ærlig sak. Selv tenker jeg at det finnes et uttall andre forfattere som jeg i fortsettelsen kommer til å foretrekke.

20140327-210629.jpg

Suverent av Hauge

Odd Harald Hauge leverer finansthrillere som få andre. Innsiktsfult, godt skrevet, overraskende og intenst er stikkord for Paranoia.

20140202-163144.jpg
Gode person- og miljøskildringer. Høyt tempo. Absolutt en lesefest, også for alle som i utgangspunktet ikke har finansverden under huden.

Historisk fra Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason fyller ut historien. Endelig får vi en ren Marion Briem-historie. Det fyller ut et etterlengtet hull i Erlendur Sveinssons fortid for oss som har hengt med i islendingens mange spennende historier de senere årene.
Arnaldur Indridason setter islandsk krim på kartet, om igjen og om igjen leverer han fabelaktig godt, uovertruffent bra fra perm til perm.

20140113-223153.jpg
Det klassiske sjakkmøtet, verdensmesterskapskampen mellom russiske Spasskij og amerikanske Fischer, i Reykjavik, sommeren 1972, er bakteppet for kinodrapet på en ung gutt som deretter vever seg sammen i stillfaren islandsk krim med Marion Briem, som vi aldri tidligere er blitt ordentlig godt kjent med, og som er mer enn alminnelig lesverdig.
Tvekampen, som boka heter, kom nesten som en jubileumsbok i fjor, men treffer jo godt også i norsk sjakkhistorie, sant og si.., selv om den som sjakkbok ikke akkurat er forbilledlig, så treffer den altså innertiersk som krim å regne.

Kosekrim og ekte skrekkhistorie

Ferielektyre må ha et visst spenn, også innenfor krim er det godt med variasjon. Selv tok jeg med en koselig krim fra Elisabeth George og en skikkelig skrekkhistorie fra Yrsa Sigurdardottir.

Elisabeth George er selveste dronningen av britisk krim. Samtidig er hennes bøker med Thomas Lynley ren og skjær kos.

20130814-185736.jpg
«En løgn å tro på», med handlingen lagt til regntunge Lake District, som jeg selv har erfart i en fuktig og regntung sommeruke, inneholder alt du vil ha, særlig om du har gjort deg kjent med Lynley og trofaste Havers fra før.
Et perfekt valg i enhver sommerferie, rett og slett.

Etter George-kosen er det befriende herlig med skikkelig skrekk og gru. Det leverer Yrsa Sigurdardottir til gangs i «Dødsskipet».

20130814-190433.jpg
«Dødsskipet» leverer fra første side. Gjennom vekselvis å gi oss bilder fra den siste seilas og gjennom den uttrettelige advokaten Tora Gudmundsdottir dras vi med fra side til side.

Perfekt dandert krim i ulike sjangere, egentlig.

Skyggerom – fjellstøtt av Fjell

Jan-Erik Fjell tok bokleserne med storm i 2010. Tysteren solgte ekstremt godt,  bokhandlernes kassaapparater gikk varme og i ren og skjær takknemmelighet ga de ham Bokhandlerprisen.

skyggerom2

Skyggerom er den vanskelige, men etter min mening også gode, oppfølgeren. Riktignok er anmelderen i Dagbladet ikke akkurat bejublende glad for oppfølgerboka, og unnslår seg ikke for  rundhåndet å anbefale flere justeringer.

Selv mener jeg Fjell lander fjellstøtt. Det mener Dagsavisen også, som skriver – i sin anmeldelse – at “Skyggerom er kvalitet av ypperste klasse”.

John Irving: Til å gråte av

John Irving; burlesk og morsom, men også politisk, hudløs og grusom. «I en og samme person» rørte meg langt inn i fortvilelsen.

20120905-002711.jpg
Irving fyller som vanlig på med bisarre karakterer, underfundigheter, gode spor, og han er amerikansk i ordflommen. Det innebærer at fortellingen tidvis blir litt langsom, men aldri hvilende og aldri kjedelig.
I «In One Person», oversatt til «I en og samme person», tar han oss med til siste halvdel av forrige århundre og det grusomme aids-epedemiske tiåret da unge homofile menn døde i farsottlignende tilstander med en innlevelse og kraft at gråt og lesepauser oppleves helt nødvendig.

20120905-003441.jpg
Det kan selvsagt ha en viss sammenheng med lesemiljøet. Det er kanskje ikke denne boka du bør ta med til en pasient, men litt ekstra innlevelse er uansett ikke feil.
Vesentlig, nyttig, underholdende og absolutt verdt å ta seg gjennom, etter min vurdering.

Anbefaler: Den norske pasienten

Lars Lenth liker det våte. Den samme elva, som kom i 2007, snakker direkte til fluefiskere. Fjorårets Den norske pasienten er ikke akkurat tilrettelagt for fluefiskere, men vi skjønner allerede før linje syv at vi har med god underholdning og persongalleri på avveie når Trond Bast skrives inn i boka som en som hver bidige dag fra april til november de siste 20 åra har dorget etter sjøørret. Bare sterkt skadde personer dorger med sluk etter sjøørret. Normale folk finner som kjent fram fluestanga, fyller tørrflueboksen og smyger seg fram til vakende ørret.

Siden blir det enda bedre, enda mer skakkjørt, enda mer morsomt, og enda mer overraskende. En kortversjon har Lenth selv lagt ut på Youtube.

Lenth om egen bok, før lansering høsten 2011.

Lenth-filmen er selvsagt ren reklame. Uavhengig og fagsterk anmeldelse kan du for eksempel lese i Dagbladet.

For å låne fra anmeldelsen så snakker vi om “en funky feelgood-roman med høyt tempo, drevet fram av forfatterens kvikke fantasi, solide doser svart humor og et imponerende språklig overskudd”.

Det er så godt sagt at det knapt er noe å legge til. Jeg leste den på forsommeren, og mitt råd er: løp og kjøp. Du finner den akkurat i disse dager til rimelig nedsatt pris i en bokhandel nær deg. Det er ingen grunn til å lure, men all grunn til å hive seg rundt og skaffe boka, faktisk.

Skilpaddens langsomme vals

Franske Katherine Pancols Skipaddens langsomme vals er en fantastisk fortelling.

20120507-214127.jpg
Litt langsom, litt burlesk, ganske sjenerøs, og med dramatiske innslag, helt i klasse med John Irving.
Årets funn, for meg. Jeg er nesten litt usikker på hvorfor jeg plukket med meg boken, og mistenker meg selv for at jeg valgte den fordi den fristet som reisefølge på lang flyreise, tykk som en murstein, og jeg angret ikke en eneste side.

Alle trenger et møte med Svend Foyn

Bøkene til Jan Mehlum kan  nærmest selges med en garanti: Garantert bra krim.

20120417-mehlum

Jeg innrømmer det glatt: jeg er svak for den litt slitne, men blodhundaktige Tønsberg-advokaten Svend Foyn. Den eneste feilen med denne bloggoppdateringen er egentlig at den kommer for sent. Straffen er perfekt påskekrim, men ta den gjerne som feriekrim til sommeren.